Oslo. Konstruert hovudstad av en svensk konge som med unntak av Einar Gerhardsen ikke har levert noe særlig av varig verdi til resten av kongeriket. Illustrasjonsfoto: Bkamprath / iStockphoto.com
Oslo. Konstruert hovudstad av en svensk konge som med unntak av Einar Gerhardsen ikke har levert noe særlig av varig verdi til resten av kongeriket. Illustrasjonsfoto: Bkamprath / iStockphoto.com

Inge Halstensen:

Essay: Kolonien

Det er en historisk kjensgjerning at kongeriket Norge, som i Grunnloven beskrives som udelelig, i realiteten har vært delelig, i aller høyeste grad. Langs en nord-sør linje, som har delt oss i et Vestland og et Østland.

Vestlendingene, sammen med nordlendingene, har alltid stått med ryggen mot øst, mot fjellene og samfunnet i skyggen bak dem. De har valgt å se mot vest, mot solen og havet. Fordi Norge var et karrig land, en gold, iskald fjellknaus langt der oppe mot Nordpolen. Derfor stolte man på havet, som var den beste garantisten for overlevelse. Her var det mat, også når uåret kom og kornet frøs og menneskene i det norske innlandet  sultet i hjel. Dessuten lå Vestlandet vis-a-vis spennende riker som lettere kunne nåes med båt over havet enn med hest og kjerre østover. Fjorden og havet bandt menneskene sammen; Hjeltefjorden inn mot Bergen er fjorden man seilte når man kom inn fra Hjaltland/Shetland.

I Folkevandringstiden (400-500 e.Kr.) flyttet store folkegrupper på kontinentet seg, på leiting etter bedre livskår. Hordene og Rygene var to stammer i Nord-Tyskland som innvaderte Norge på hesteryggen og okkuperte de to fylkene som fortsatt bærer okkupantenes navn, Hordaland og Rogaland (Rygjaland). Historieløse politikere kan umulig ha visst om dette da sagnomsuste Hordaland ble omdøpt til prosaiske Vestland. Inntrengerne søkte naturlig nok til den delen av det fremtidige Norge med de rikeste ressursene, kysten mot havet. Den håløygske høvdingen Ottar skriver om en reise fra Kvitsjøen mot vest og sør, ca. 800 e.Kr., der han følger en lang kyststripe som han kaller Nordweg, senere Norge. Han døper faktisk denne kyststripen med det navnet den bærer i dag.  Men landet innenfor synes være uinteressant.

Vestlendingene har alltid hatt blikket vendt vestover, mot havet, silda og oljen. Illustrasjonsfoto: Piola666 / istcokphoto.

Bjørgvin var hjertet

I den neste epoken, Vikingtiden, bekreftes inntrykket av et spennende kystsamfunn, der landet innenfor eller bakenfor fortsatt synes være uinteressant. Småkongedømmene i Hordaland og Rogaland, trolig etablert av herrefolket som inntok norskekysten under folkevandringene, blir etter hvert episenteret for det nye, samlede Norge (Harald Hårfagre), med kongsgårder på Avaldsnes/Rogaland; Fitjar/Sunnhordland, Alrekstad/Bergen, Seim/Nordhordland. Kystlandet kristnes da Hellig- Olav og engelske biskop Grimkjell går i land på Moster/Hordaland i 1024. Snorres historie om Dale-Gudbrand fra Hallingdal røper at innlandsfolket holdt seg trofast til Odin og Tor, mens kystfolket ble snarere påvirket av impulser utenfra.

Så grunnlegges Bergen (Bjorgvin) av Olav Kyrre (1070). Beliggenheten ved seilingsleden og havet gjør Bergen til den desidert største byen i Norden. Ved Håkon Håkonssons død  (1263) er Bergen med kongeboligen Håkonshallen metropolen i Håkons Norgesvelde, som strakte sine grenser over hele Norden, Nord-Skottland, Vesterhavsøyene, Island og Grønland.

Etter 400 år, nedsunket i økonomisk, sosial, religiøs og politisk gjørme under Danmark, dukker Norge opp igjen i 1814, fortsatt med en virksom og hektisk metropol og handelsby, Bergen, med 20.000 bergensere bak bymurene, Fortsatt var Rogaland med Stavanger by og Hordaland med Bergen landets økonomiske senter. At landsbyen Christiania (8.000) ble valgt til landets nye hovedstad, må nok tilskrives svensken Karl Johan, den nye regenten som ønsket å bygge seg et slott med hovedgate (Karl Johans gate)  og den nye stortingsbygningen ikke altfor langt fra Stockholm. Med storbyen Bergen som hovedstad ville kanskje norsk selvhevdelse og nasjonalfølelse skape problemer for Sverige. Norge skulle fortsatt være en koloni, som under Danmark. Oslo-borgerne bør fortsatt minnes regenten som skapte det nye Christiania/Oslo. Uten han hadde Oslo kanskje vært en bydel av Drammen i dag.

Alt skapt ved havet

Nå reises vårt gamle kongerike. Men naturressursene er fattige og det går langsomt. Nord-Norge bidrar med tørrfisk og etter hvert klippfisk (torsk), som kristiansunderne overtar, Vestlandet med saltsild, Sørlandet med tømmer. I Christiania/Oslo sitter den svenske kongemakten. Så hovedstaden får naturligvis sin rikelige del av verdiene fra havlandet i nord, vest og sør. Selv bidrar de med ingenting, med det utvikles et statlig byråkrati med en kalkyle som tilsier at en ikke ubetydelig del av distriktenes ressurs-verdier skal tilfalle hovedstaden og dennes behov.

Som sagt – langsomt. Men etter århundreskiftet 1900 løftes fattigperen Norge for første gang så høyt at Europa legger merke til oss: Denne karrige steinrøysa har en landsdel med stup-bratte fjell mot fjorden og havet og et uavlatelig regnvær, også fra havet. Kvikke ingeniør-hoder henter energi fra fossekraften og skaper et industri-eventyr i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. De gamle saltsild-fylkene bidrar mer enn noen gang. Dessuten vokser skipsfarten i kystbyene Kristiansund, Ålesund, Bergen, Haugesund, Stavanger, Egersund, Flekkefjord og Farsund – alle blomstrende sjøfartsbyer i vest. Sørlendingene, også de dyktige sjøfolk, bidrar med hvalfangsten i Antarktis. Noen rederier flytter administrasjonen til hovedstaden, nærmere politikerne og Rederiforbundet. Hovedstaden bidrar fortsatt med ingenting, men de krever sitt med den største selvfølgelighet.

Vi opplever verdenskrigen 1914-1918 som krigsprofitører og vakler gjennom depresjonen i 20- og 30-årene, samt krigsårene 1940-45. Men deretter kommer 1950-tallet med tungindustri, skipsfart, hvalfangst og ikke minst et vanvittig sildefiskeri. Norge skal gjenreises etter krigen. Norsk økonomi blomstrer, noen kjører privatbil, damene får nylonstrømper fra  Amerika. Men hovedstaden bidrar med fortsatt ingenting. Bortsett fra Einar Gerhardsen da, som initierer den norske velferdsmodellen.

Når en regjering med så stor grådighet henter verdiene fra en region for å bruke dem kritikkløst i en annen, minner dette faktisk om gamle dagers koloni-politikk i Europa, skriver Inge Halstensen. Illustrasjonsfoto: Piola666 / iStockphoto.com

Fra sildekrise til svart gull

I 1960 tar festen slutt; slutt på silda, slutt på hvalfangsten, begynnelsen til slutten for norske sjøfolk og for det norske, usubsidierte landbruket. Fra hovedstaden er det ingen hjelp å få; de bidrar fortsatt med ingenting.

Det ser mørkt ut, men midt i denne økonomiske natten tennes etter hvert stjernene. Først får fiskerne tilgang til ny fangst- og produksjonsteknologi. Sildefiskeriene effektiviseres med ringnot og torskefiskeriene får trålere med filetfabrikk under dekk. Fiskeflåten struktureres og slankes, forskerne får kontroll med ressursuttaket, og vi får en bærekraftig/lønnsom fiskerinæring. I 1991 avvikles subsidiene; fra nå av skal også fiskerne bidra.

Den 25. oktober 1969, om natten, registreres oljeholdig slam på shakerdekket til Phillips’ boreplattform «Ocean Viking» utenfor Stavanger. Phillips hadde forberedt en pressemelding der man erkjente at letingen etter olje i Nordsjøen var mislykket og skulle stanses. Meldingen ble aldri sendt. I stedet reiste Jens Evensen til New York og kom hjem med 200-milssonene.

Vi nærmer oss nå dagen i dag. Jeg tør tro at det er unødvendig å minne om det norske olje-eventyret, om nordmenn som ble verdensledende i olje- og gass-utvinning til havs, om bygging av enorme betong- og stål-konstruksjoner, om en norsk pengebinge på 12-13 tusen milliarder kroner, om en energi-produksjon (kraft fra vann, vind, gass, olje) som nettopp nå redder Vest-Europa.  Selve produksjonen skjer i distriktsnorge, ikke minst i riket til Hordene (Hordaland) og Rygene (Rogaland).  Den offentlige og mye av den private administrasjonen skaper tusenvis av arbeidsplasser i hovedstaden.  Samtidig har Norges Bank kontroll på pengestrømmen, og regjeringen fordeler rikdommen.

Børsfest og fritt marked

På Oslo Børs er festen villere og heftigere enn ellers i verden. Ufattelige verdier skifter eierskap, spekulantene herjer. Men selve verdiskapningen skjer fortsatt her ved  våre strender med dedikerte kvinner og menn  fra lokalsamfunnet, uunnværlige, umistelige for fedrelandet og dets lederskap i Oslo, som altså har mottatt enorme verdier og en kraftig sysselsettingsvekst gjennom 60 års olje- og oppdrettsfest. De har mottatt, men har de bidratt?

Sist i rekken av gudsvelsignelser siden kriseårene tidlig på 60-tallet, kommer oppdrettsnæringen. Opprinnelig var den tiltenkt samme rolle som landbruket og fiskeriene: Den skulle reguleres, kontrolleres med konsesjoner, bidra til sysselsetting og bosetting i distriktsnorge. Konkursen i FOS (Fiskeoppdretternes Salgslag)  i 1991 smadret denne sosialdemokratiske ideen. Fiskeriminister Oddrun Pettersen fra Berlevåg kunne ha reddet FOS, men lot kapitalismen råde, nådeløst. Oppdretterne kunne få ta seg ut, uten statlige garantier og uten statlig assistanse.

Derfor kan oppdretterne i dag slå seg for brystet og fastslå at de har overlevd utallige kriser, nedkjempet lakse-sykdommene, effektivisert og strukturert eierskapet, odlet frem et kvalitetsprodukt, funnet markeder world-wide. Denne næringen er altså skapt av arbeidssomme, innsiktsfulle gründere med en drøm om å skape en næring. Og denne drømmen har de båret med seg, også de kveldene når de kom hjem fra merdene, illeluktende etter at lakse-pandemien hadde herjet. Deres eneste synd er at de er blitt rike til slutt. Og noen er blitt ekstraordinært rike. Ja, oppdrettsnæringen er ekstraordinær på alle måter, deres historie, deres lønnsomhetsutvikling – og statens krav til deres samfunnsbidrag.

Finansministerens mantra er løftet om at 50% av den nye grunnrenteskatten skal gå til primærkommunene. Men stakkars Slagsvoll Vedum har allerede bommet på 2022-salget av nye oppdrettskonsesjoner, som innbrakte 3.8 mrd. mot forventet 8 mrd. Dette betyr et tap for Austevoll kommune på 20 millioner kroner. Dessuten avsløres det at Finansdepartementet vurderer endringer i skatteutjevningsordningen, slik at overskuddskommunene må gi fra seg enda mer til underskuddskommunene. På toppen av dette ryktes det at  Finansdepartementet forbereder et forslag om overførsel av all utbytte- og formuesskatt til staten. Da vil Austevoll, i komplett armod, bli overført til Robek-listen over kommuner som ikke greier seg selv. Tidligere tok vi ikke slike useriøse rykter alvorlig, men i disse dager ser vi panikkslagne embetsmenn og politikere som skyter fra hoften.

Oljevirksomheten og oppdrettsnæringen topper en flere hundre-årig utvikling, med en stat som mer og mer aggressivt angriper verdier som blir utvunnet eller skapt i andre landsdeler, oftest i distriktslandsdeler. Disse er gjerne fjerntliggende, kanskje uten ordentlig veg- eller fastlandsforbindelse; de kjemper mot forgubbing og fraflytting. De ønsker seg goder som kan bremse en alarmerende, utarmende utvikling. De vet de har komparative fordeler i en attraktiv strandlinje og andre romslige tomtearealer, som kan friste ungdommene til å komme hjem igjen og etablere seg. De ønsker unntak fra statlige regler fra hovedstaden. Men nei. Man ønsker å bruke den nedlagte farsgården til hus for egne barn eller tilflyttere. Men nei. I beste fall ja, men da må gården reguleres for flere og kanskje mange hundre tusen kroner.

Staten opptrer uten magemål. Illustrasjonsfoto: Marius Ltu / iStockphoto.com

Staten uten magemål

Det sitter altså en arrogant stat og suger til seg distriktsverdiene våre. I tillegg har statsforvalteren (tidl. fylkesmannen) i oppdrag å bremse våre fortvilte forsøk på å berge våre truede utkantsamfunn. Vestlands landbruksdirektør hos Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i 20 år, Ole Bakkebø, fikk i oppdrag å innhente primærkommunenes opplevelse av samarbeidet med staten ved statsforvalteren. Det ble en særdeles kritisk oppsummeringsrapport; så kritisk og avslørende at Statsforvalteren lenge prøvde å unndra den fra offentligheten.

Når jeg har valgt å fremlegge vårt historiske narrativ som bakgrunn for dagen i dag, gjør jeg det for å vise at problemet med myndigheter som ikke forstår hvor grensene går for utnyttelse av folk flest i alminnelighet og velstandsproduserende landsdeler i særdeleshet, ikke er av ny dato. Jeg tør bare minne om Strilekrigen i Bergen. Det fløt blod og noen måtte bøte med livet, fordi statsmakten ikke hadde magemål.

Lenge var dette en situasjon som irriterte, men som vi aksepterte. Vi forstod at storsamfunnet skulle ha sitt, vi var opplært til å yte og gjorde det med stolthet. Men så, i det siste forslaget til statsbudsjett, opplever vi at embetsverket går over streken. Vi tør skrive embetsverket , fordi forskremte politikere vet ikke alltid hva de gjør når det gjelder landets økonomiske ve og vel. Men det er de som må ta støyten. Og de må være like forvirret som oss andre blant folk flest. I Tidsskriftet Samfunnsøkonomen advarer fremstående professorer i samfunnsøkonomi mot embetsverkets monomane kamp mot inflasjonen for å hindre renteøkning. De peker på tiltak for å redusere et oppsvulmet offentlig forbruk og for å hjelpe flere arbeidsløse inn i lønnet, meningsfylt arbeid. Prosentandelen syke og uføre er rekordstor i Norge.

Vårt land ledes av et sosialdemokratisk parti som alltid har fremmet et statlig ønske om skattlegging, men i et behersket modus, for ikke å drepe vårt initiativ, vår tiltakslyst og vår investeringsvilje. Noen må jo bygge dette landet. De støttes av et borgerlig parti som alltid har villet skjerme de svake regionene og bygdene mot utbytting. Begge har sviktet. Og velgerne har i disse dager gitt klar beskjed: Nå er nok nok.

Sjelden har folk flest, som disse partiene støtter seg på, gitt en mer negativ tilbakemelding!

Men statsministeren, som tilsynelatende har fått en god, gammeldags, borgerlig oppdragelse, nærmer seg arrogansen når han svarer folk flest at de ikke skjønner hva som er deres beste, men det vil de snart gjøre, og da blir alt såre godt. Visvas.

Utarmet Vestland og Bergen

Det som er mest bekymringsverdig, er en økende polarisering mellom hovedstadsregionen og distriktsregionene, i særdeleshet vestlandsregionen, som er hovedmotoren bak Norges økonomiske suksess og som altså er generatoren bak en vanvittig modernisering og utbygging av landets hovedstad. Disse prosjektene lar seg ikke stanse av en krise. Bergens Tidende beretter om «flere byggekraner mellom Fornebulandet og Rikshospitalet i Oslo enn i hele landet for øvrig». Samme avis lar en av sine hovedkommentatorer utbasunere «AP trekkjer seg tilbake til Austlandet». Et folkeopprør er på gang, og det forsterkes av et arrogant forslag til statsbudsjett for 2023, der finansministeren (rotvokst innlending fra flatbygdene nær svenskegrensen) med en trillende latter foreslår en ny nedtur for den gamle hovedstaden Bergen. Ringeriksbanen skulle kutte to timer av reisetiden med bergensbanen, bybanen til Åsane skulle fullføres, tunnel til Arna. Alt er borte, med et pennestrøk. Man frykter også for ferdigstillelse av fergefri E39 mellom Bergen og Stavanger. Verst av alt er at E16 Bergen-Voss, den såkalte «dødsvegen» der 53 mennesker har mistet livet ila. 30 år, ikke lenger blir utsatt, men strøket! «Statens vegvesen vil sende ras-penger vekk fra der skredene går», sier Vestlands (og SPs) fylkesordfører Jon Askeland.

Det nye havsenteret på Dokken/Møhlenpris skulle samlokalisere Fiskeridirektoratet og Havforskninginstituttet, et uvurderlig bidrag til effektivisering av fiskeriforvaltningen, en del av statsminister Gahr Støre sine store planer om Havlandet Norge. Nå er alt dette ikke bare utsatt, disse planene er skrinlagt! Samtidig er vesentlige deler av Fiskeridirektoratet flyttet ut og plassert her og der nordover, helt opp til Vadsø. Og vi som trodde på statministeren – at vi endelig skulle få et tilbud og hente inn de beste hodene til fiskeri- og oppdrettsnorge, fra oljevirksomheten.

 Etter mange år med utbygging av kulturlivet i Oslo, måtte det bare bli en grell forskjell på kulturmidler, med småpenger til Bergen/Stavanger/Vestlandet i forhold til  Oslo, med Deichmanske bibliotek, Operahuset, Munch-museet, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Nationalteateret og en rekke andre teatre og musikklivet med Oslo-filharmonikerne i spissen.  Jeg har innhentet pålitelig informasjon som viser at Oslo med det nye Operahuset får 91% av støtte-midlene for opera-arrangementer (11 fullproduksjoner), Bergen med Bergen Nasjonale Opera i prektige Grieg-hallen får skarve 3% (2 fullproduksjoner)!

Når denne forskjellsbehandlingen i statsbudsjettets utgiftsside åpenbares, skal man ikke undres over raseriet som oppstår når budsjettets inntektsside flesker til med kolossale skatteskjerpelser mot vannkraft, vindkraft, oljevirksomhet og ikke minst oppdrettsnæringen.

Hele inntektssiden står og faller med energi- og hav-verdiene langs kysten vår, særlig fra Vestlandet. Dette er så pass klossete politikk at vi mistenker Finansdepartementet for ikke engang å prøve på en politisk balansegang. De har kort og godt gitt blaffen!

Fra Congo til Olje-Norge

Når en regjering med så stor grådighet henter verdiene fra en region for å bruke dem kritikkløst i en annen, minner dette faktisk om gamle dagers koloni-politikk i Europa, om engelsmennene som beriket seg på sør-afrikanerne, tvangsflyttet de hollandske boerne (bøndene) til konsentrasjonsleire og beriket seg med gull- og diamantforekomstene på de hollandske gårdene. Eller belgierne som ranet Congo.

Vi tror vi er kommet lenger, moralsk sett, enn engelskmennene og belgierne på 1800-tallet. Men jeg er ikke så sikker lenger, i alle fall ikke når vi ser hva mange penger (for mye penger) kan gjøre med menneskene. Da statsministeren fra det rike landet Norge ble spurt om han kunne begripe at han ble oppfattet som krigsprofitør når krigen i Ukraina gav Norge hundrevis av milliarder kroner i krigsprofitt, svarte han kjekt at det kunne han ikke begripe; han hadde ikke hørt og ville ikke bruke slike ord. Dessuten var det uaktuelt for han å redusere gassprisen til våre allierte venner på kontinentet, der menneskene bare kan håpe på at ingen fryser i hjel. Ingen betenkeligheter, der i gården, også statsministeren er seg selv nærmest, på vegne av fedrelandet.

Nei, forfatteren og Nobelprisvinneren Sigrid Undset har nok et poeng:
«Menneskenes hjerter forandres aldeles intet, i alle dager.»

Innlegget har stått på trykk i Norsk Fiskerinæring