Så er det fredag klokken 1600 igjen. Lykkelig lukker du døren til kontoret, vel fornøyd med arbeidsuken og klar for fredagstacoen. Vel unt! Alle trenger balanse mellom jobb og fritid, og det er godt å slappe av etter å ha stått på i fem dager.
Men for meg på legevakten så er arbeidsuken så vidt begynt, til tross for at jeg også har arbeidet mine 37,5 timer og vel så det denne uken. Legevakt er nemlig ikke en del av arbeidstiden til fastlegene, men en pålagt oppgave vi skal bruke vår fritid til.
Så nå venter 72 timer med konstant arbeid uten pauser, før neste arbeidsuke på 37,5 timer tar til. Det varierer hvor mye legevakt en fastlege må ha, men dette er hverdagen i mange små kommuner rundt om som ikke kan samarbeide med andre kommuner om store legevakter. I tillegg til å være på jobb så mange timer, er jeg også her helt alene. Ingen som kan ordne køen til meg eller holde oversikt over venterommet eller kjøre bilen. Familien min har for lengst lært seg å leve med at de aldri kan planlegge å spise sammen med meg, at de vekkes av alarmen midt på natten, og at jeg er sliten og sur.
Hva betyr det for deg som pasient at jeg står her helt alene i legevakten i en 100 timers arbeidsuke? Forhåpentligvis lite. Jeg prøver å ikke la dette gå ut over deg. Være ekstra skjerpet, har mine strategier for å prøve å unngå å gjøre feil. Forsøker å være på topp tross alt. For det har du krav på, du forventer som et minimum at den som har ansvar for ditt liv og din helse i helgen er våken, opplagt og kvalifisert. Men det kan hende du merker det likevel. Du blir kanskje irritert over at det blir litt ventetid, fordi jeg er nødt å gå hjem å spise litt. Du blir frustrert for at det er høyere terskel for å få snakke med legen om natten når du har det tøft. Men legen må få seg noen få timer søvn hvis ikke liv er i fare. Jeg kan kanskje virke uhøflig og arrogant for deg når jeg kommer på sykebesøk, men blir stående i døråpningen og ikke vil sette meg ned hos deg. Mens sannheten er at jeg kanskje er redd og vil ivareta min egen sikkerhet, fordi jeg er her helt alene, og vet ikke hva som møter meg hjemme hos deg. Du kan oppleve at legevaktsbilen vingler litt når du treffer meg på veien klokken 3 om natten, fordi jeg er søvnig og skal snakke i radio samtidig som jeg kjører. Og i verste fall kan du oppleve at jeg gjør feil som går ut over deg. Ikke fordi jeg ikke kan faget mitt, men fordi omstendighetene er slik at min tretthet går ut over deg og ingen andre er der for å hjelpe.
Misforstå meg rett: jeg elsker å kjøre legevakt! Det er spennende oppgaver, kjekt å få sy litt, redde liv, treffer mange hyggelige og takknemlige folk. Jeg får meg kanskje en tur på sjøen, en kaffekopp hos en takknemlig familie etter sykebesøket, og føler at jeg gjør en god samfunnsinnsats. Må også skryte av veldig gode samarbeidspartnere i blålysetatene, og dyktige sykepleiere på telefonsentralen på andre siden av fjorden. Så selv om jeg sitter her helt alene på legevakten så føler jeg at jeg er del av noe større.
Samtidig så kjenner jeg på at det er tyngre enn før å ha legevakt på toppen av annet arbeid. Antall henvendelser til Austevoll legevakt har økt med 45% fra 2007 til 2020 (vakttårn) uten at bemanningen er økt. Befolkningen blir eldre og sykere. Forventningene til 24/7 samfunnet øker. Terskelen for å se ting an er senket. Muligheten for å vente og ta kontakt med fastlegen på mandag eksisterer ikke for mange innbyggere nå på grunn av fastlegekrisen.
Jeg skal komme meg gjennom denne helgen også. Men hadde kanskje håpet at tingene hadde bedret seg ifra jeg begynte som fastlege for 22 år siden, det har det ikke. Tvert imot. Ingen snakker om legevakt som en del av fastlegekrisen, fordi legene i storbyene kan gi vekk vaktene sine. Men i store deler av landet er dette fortsatt en pålagt hobby for fastleger. Jeg er ikke supermann, og trenger også å sove og hvile og lade batteriene. #alletrengerlegevakten #legertrengerogsåhvile #ikkesupermannmenlege