Ferjekaien på Kvaløy er mest eigna for nostalgi. Illustrasjonsfoto: Trond Hagenes.
Ferjekaien på Kvaløy er mest eigna for nostalgi. Illustrasjonsfoto: Trond Hagenes.

Innlegg:

Kjærlighetens ferjereiser

Tidligere i sommer var jeg i strålende solskinn på dagstur med buss og ferge til Bakkasund i Austevoll. Mye har forandret seg fra jeg første gangen på 70-tallet ankom stedet med westamaran fra Bergen. Aldri glemmer jeg den nydelige friske havbrisen og den korallgrønne fargen i sjøen da båten gikk opp under land på Bakkasund, stoppested underveis sydover til sunnhordland. Første gangen, da min kommende ektemann stolt ville vise frem Store Kalsøy til meg og mine to barn som aldri før hadde vært i slikt landskap. Vi satte oss forventningsfullt godt tilrette for «en lang tur» i en VW-pickup, for å se hele øyen. Det var temmelig fort gjort. Fra Kvaløy til Kalve med retur til vårt framtidige hjem i Bakka. Tok det 15 minutter i sakte fart mon tro? Dette stedet ble i gode som i onde dager en rekke år mitt «Shangri La», mitt lille himmerike på jord. Alenemoren fra byen som ble gift til gården Bakka. Gården var selvsagt ikke i drift lenger. Det var lakseeventyret som startet den gang. I butikken på Bahus var det ferskt brød og frisk frukt og grønt hver tirsdag og torsdag.

Det er morsomt å tenke på første gangen jeg gikk på butikken som nygift. Det var noen nysgjerrige hoder som vurderte nykomlingen innimellom varehyllene. Vi ble svært godt mottatt, jeg ble  glad i disse snille menneskene. En 17. mai fikk jeg den ærefulle oppgaven å holde tale på grendahuset Øytun. Bydamen i bergensbunad. Aldri glemmer jeg slike lykkelige stunder. Edvard Hoem skrev Kjærleikens ferjereiser i 1974, som ble filmatisert i 1979. Det handler om menneskene på en øy på Vestlandet hvor det går fergereiser mellom øyene til fastlandet i all slags vær og vind. Øysamfunnet går i oppløsning da folketallet minker dramatisk. Slik ble det ikke ute på øyene «våre». 1. kvartal 2021 er folketallet 5274 innbyggere. Austevoll har Vestlands mest folkerike kommune uten fastlandsforbindelse. 28 prosent av befolkningen er under 17 år. Nærheten til Bergen gjør at kommunen de senere årene har opplevd en befolkningsvekst.

Da jeg fikk jobb hos kommunelege I, Finn Dyngvold, på Storebø i 1980, begynte mine ferjereiser i all slags vær. Med en liten ferge fra Kvaløy–Barmen gikk så bussturen til Austevollshella. Derfra bar det på godværsdager med skyssbåt opp under kaien på Storebø. Arbeidsdagen startet kl. 8. Det føltes som lang dags ferd mot en gryende dag. Bare gode minner. Om ikke Erlingen eller Ivaren kunne føre skyss grunnet ruskevær, ble det nok en ferge til Hufthamar, deretter buss til for meg; mitt livs beste arbeidssted. Da jeg kvittet meg med bilen for en del år siden, sa min datter klart ifra at jeg kom til å bli «en fisk på land». For meg som har hatt lappen fra 1967 trodde jeg litt på henne. Det viser seg å ikke stemme. Bortsett fra akkurat slike dager som denne, da jeg ville til Bakkasund. Det ble bare èn time der ute for å plante litt på graven etter mann og svigerforeldre. Heimahuset i Bakka ble det bare å kikke fort på idèt bussen passerte. Gode minner, – vemodige minner, men totalt en vakker og minnerik dag. Per Vidar var den eneste jeg traff. E` da deg Ingjerd? ropte han smilende da jeg lukket porten etter meg på den lille kirkegården ved havet. Alle kjører bil overalt. I bussen tilbake til Storebø var vi to passasjerer og hunden min Tico. Ny buss, nok en ferjereise og omsider hjemme. Skulle vi blitt noen timer til, ville returen tatt omtrent 6 timer. Så nært, men dog så fjernt. Kanskje er jeg likevel en fisk på land? Hva gjør en ikke for kjærleiken?

Ingjerd og Tico Hatland, sentrum. 

Innlegget har stått på trykk i Bergensavisen.