Grensesetting må til når vaksne skal vera rollemodellar for barna sine, meiner Linda Kalve-Drønen. Illustrasjonsfoto: iStockphoto/ Serghei Turcanu
Grensesetting må til når vaksne skal vera rollemodellar for barna sine, meiner Linda Kalve-Drønen. Illustrasjonsfoto: iStockphoto/ Serghei Turcanu

Lesarinnlegg:

Det er ikke greit!

Jeg er innflytter. Jeg er østlending. Jeg gjør ting annerledes. Jeg er annerledes.

I desember har jeg bodd her i 10 år, og det er en annen verden enn der jeg kommer fra, på godt og vondt. Det er magisk å leve i et lite samfunn hvor barna vokser opp i et trygt og til dels skjermet miljø, med et hav av muligheter rett utenfor døra. Men jeg skjønner ikke helt hvor grensene går.

Å kjøre moped uten lappen, er ikke greit. Det er faktisk så ugreit at det ikke er lov. Flytter vi den grensen, blir det vanskelig å argumentere for hvorfor det ikke er greit å kjøre bil uten lappen. Det er heller ikke greit. Det er også ulovlig!

Det er ikke greit å mobbe. Det er heller ikke innafor. Det er for så vidt også ulovlig. Det var ikke lov før heller, men da var alt annerledes. Men barna i dag og barna før, skal ha lært de samme reglene for hvordan vi snakker og skriver til og om hverandre. Om det er tusj på en do-vegg, kommentar på fotballtrening, Snap, Facebook eller TikTok. Det er ikke greit! Det er faktisk ikke innafor. Det er ulovlig! Så når jeg hører om mobbing, flytting av grenser og mangel på grenser og grensesetting, blir jeg forbanna.

Enkelte ting er bare ikke innafor. Men når vi hele tiden flytter grenser for hva som er greit, hvor går grensen ved neste korsvei? Før bruene kom, er som en egen tidsregning, nesten likestilt med f.kr og e.kr. (Eller fvt. og evt. som det skal hete.) Og det er mulig at noe en gjorde før bruene kom var greit da, men det er ikke greit lenger. Det er ikke det som er presedens for hva som er greit i dag. Før og etter konfirmasjonen var også en tidsregning. Jeg vet at dette kan oppfattes som å banne i kirken, men jeg hverken banner eller går i kirken, noe som også er veldig annerledes for så vidt.

For det er mitt ansvar å skape ny presedens. Som mamma, nabo og voksen. For det er jeg som setter grensene for hva som er greit.  Det er jeg som må si til mine barn, at de ikke får lov til å sykle uten hjelm. De får ikke lov til å spille dataspill for 13-åringer når de er seks. De får ikke Facebook før de er 13, og de må legge seg 1930 så lenge jeg bestemmer. De lærer hva som er greit hjemme, ikke av de andre på skolen eller i barnehagen. «It takes a village to raise a child» men det er jeg som skal sette grenser for hva som er greit, og da må jeg være et eksempel til etterfølgelse. Men det hadde vært lettere om jeg fikk hjelp av resten av «the village».